The work of Ethan Hayes-Chute suggests potential living situations based on his concepts of self-sufficiency, self-preservation and self-exclusion in a variety of media including drawing, painting, sculptures and the artist book. For this exhibition at Entrée, he takes his vision to a life-sized scale, creating a fully-immersive cabin built from found and reclaimed materials, outfitted with recycled and improvised furnishings, as well as day-to-day ephemera and artifacts. The public is encouraged to enter and examine this comprehensive and elaborate example of habitation.
According to the artist, Make/Shifted Cabin refers to the handmade in general, the editing process that naturally occurs with such an ad-hoc creation, as well as the somewhat rudimentary or ramshackle construction, as well as the idea of a cabin transplanted from it's natural habitat to another, as well as the lifestyle adjustments required to produce such an object."
The exhibition was made possible as a collaboration with The Nordic Art Center, where Ethan Hayes-Chute is currently in residence.
Ethan Hayes-Chute was born and raised in Freeport, Maine, USA. He lives and works in Berlin and is currently a resident at The Nordic Artists' Centre Dalsåsen. Hayes-Chute has a BFA in painting from Rhode Island School of Design (2004) and was named the Maine Arts Commission's Visual Arts Fellow for 2011. He can often be found exploring dumps and scrapyards or walking the streets perusing second hand shops for potential objects with which to populate his constructions.
Make/Shifted Cabin was later re-located to Bergen Business School. Et bedre sted av Gunvor Bakke Kvinvol
Det finnes et sted hvor alle bekymringer er blåst bort og hverdagen ikke består av å løse problemer. Ro og aktivitet avløser hverandre i riktig rekkefølge. På dette stedet finnes det tid til å tenke, lese og se på horisonten, alene eller sammen med de du bryr deg om. Arbeid blir en fritidsaktivitet, måltider blir fellesskapsprosjekter fra begynnelse til slutt, og rammene rundt våre liv blir både middel og mål. Det høres ut som en utopi, men slik beskriver mange hytteeiere opplevelsen av å være på hytta. Der bruker nordmenn i gjennomsnitt mellom 50 og 60 døgn i året, mer tid enn noen gang. Det kan ikke finnes mange grunner til å ikke ville ha en hytte, når den har slike magiske egenskaper.
De siste 20 årene har hyttebyggingen i Norge endret seg radikalt. Det finnes snart 420 000 hytter i Norge, noe som innebærer at nesten hver tredje husstand eier en. Antallet alene er nok til å si at dette er en kultur man ikke kan se bort fra. Tilfellet er imidlertid at arkitekter og planleggere i liten grad er opptatt av, eller uttaler seg om utviklingen slik den har vært. Sett som en viktig del av vår kultur finnes det mange forestillinger om hvilke drivkrefter og hvilket idémessig innhold det er snakk om, både som arkitektur, som uttrykk for natursyn og som utgangspunkt for livsutfoldelse. Hyttebygging og bruk er ikke noe nytt, men det er først med de siste 20 årenes utvikling de store konsekvensene har begynt å dukke opp. Den enkle hytta som ligger langt fra veier og annen infrastruktur, byr ikke på mange utfordringer for andre enn de som velger å bruke tiden sin der. Det er ofte dette bildet som forbindes med begrepet ”hytte”. Den nye hyttetypen derimot, har potensiale til å endre både måten vi organiserer og leser samfunnet på, samtidig som begrepsinnholdet ofte blir sett på som den rake motsetning til det opprinnelige.
Hvis man ser på tidsbruken av hytta, sammen med en tradisjonell forståelse av at nordmenn i all hovedsak flytter fra bygda til byen eller bynære strøk, finnes det grunnlag for å si at demografiske lesninger av bosetningen i Norge ikke viser det faktiske bildet. Det å telle antall skattebetalere i en kommune sier ingenting om tidsbruk, men når denne tas med i betraktningen kommer flere paradokser til syne. Torsdag er for mange den nye fredagen og mandag den nye søndagen. Slik kan vi være et bedre sted halve uka.
Å dra på hytta så ofte man kan virker rett og slett rasjonelt når man tenker på beskrivelsene hytteeierne gir av hvordan de har det. Alene blant fjellbjørk og krekling finner vi ro, harmoni og overskudd, men det er langt mellom dette bildet og en hytte som i gjennomsnitt er like stor som primærboligen (100m2) og som har et energibehov av samme størrelse. Hva gjør en hytte til en hytte, når alt fysisk ved den tilsier at det er et hus?
Man finner en økt bruk av et befolket landskap som ellers er forbundet med fraflytting. De største hyttekommunene ligger i kjøreavstand til de største byene, og man kan, om man vil, lese disse som deler av større urbane territorier, siden befolkningen i stor grad bruker tiden sin der. Tid som et parameter for å lese levemønstre, utfordrer dermed forbindelsen mellom geografi og politikk. Denne nye tidsbruken kan kanskje utfordre eksisterende systemer for administrasjon og politikk mellom kommuner som i tradisjonell forstand er sett på som svært ulike. Bygda som by går inn som enda et paradoks.
Det er åpenbare politiske og økonomiske problemstillinger som følge av denne bruken. Hvem skal sørge for et helsetilbud når befolkningen blir eldre og trenger hjelp på hytta? Dette er en problemstilling mange kommuner allerede har møtt, og hittil valgt å koste selv. Hva skal man svare når hyttefolket ønsker stemmerett i kommuner hvor de er langt i overtall i forhold til lokalbefolkningen? Og hva slags stedsutvikling får man i de 10% av norske kommuner som har flere hytteeiere enn innbyggere? Det er ikke det lokale sentrum som trekker folk dit, men naturen og tomtestørrelsene. Infrastrukturen som skal sørge for et inntrykk av privatliv tar ofte form som veimønster man gjerne finner i amerikanske forsteder, et system av blindveier med små snuplasser i enden. Når de fleste hytter kjøpes fra katalog, tilpasses landskapet oftere hytta enn det motsatte. Hvor blir det da av det lokale? Hvordan kan denne kulturen som har langt mer til felles med urbane størrelser, både fysisk manifestert og som organisasjon, bedre planlegges, drives og kontrolleres?
Å ville bygge og eie et slikt sted, virker nesten som en egen drift. Man begynner allerede som barn. Under et bord kan man være ufattelig langt borte fra der man er, en form for sameksistens mellom kontinuitet og diskontinuitet. Å kunne håndtere to virkeligheter samtidig blir senere mer enn en lek. Det blir en måte å være i verden på. Sameksistensen av disse motpolene avanseres og videreutvikles etterhvert som man får midler til det. Gjerne med konsekvenser i skala med midlene, for en selv, men også for resten av samfunnet. Belastningen på miljøet, på infrastrukturen og på lokalsamfunnene som berøres er ikke reversibel. Det står igjen konkurser og mangemillionærer om hverandre, og energiforbruket er på vei i feil retning. Hytta holder ofte en høyere standard enn primærhjemmet, og er utstyrt med en rekke energikrevende installasjoner. Ukas jobb og dagligliv blir i denne sammenheng en form for nødvendighet der tid og ressurser ”holdes av” for få dager senere å utbetales i luksusliv.
Er dette tegn på en nasjon av nytelsessyke tidsøkonomer? Eller kan man se det som tegn på en hjelpeløshet i forhold til å finne tid eller vilje til å organisere livene sine rundt de verdier de setter høyest?
Hytta blir for mange det eneste faste punktet i en verden av nye familiestrukturer, kjøp og salg av boliger, oppussing og nye livsstiler. Ønsket om et stabilt liv på hytta har resultert i en samfunnsmessig utfordring på nasjonalt nivå. Er det så rart at man tar med seg en liten ting fra hver epoke og konserverer den på hytta, der det er nok soverom til at alle kan være sammen og alene samtidig? Det er en uskyld som er tapt, men er det også en å skimte, i dette nye, overdimensjonerte landskapet av ønsker? Spørsmålet det er fristende å stille; hva sier dette om oss?
