Knud Young Lunde
Road Show Event Plan
Av og til kan tilværelsen fremstå som en opphopning av iscenesatte hendelser tilrettelagt for konsum og effektivitet. I utstillingen Road Show Event Plan opererer Knud Young Lunde som forkludrende eventbyrå og presenterer et roadshow parkert i krysningspunktet mellom planlegging og resultat, informasjonsbevegelse og kommunikasjonsforstyrrelse, skuespillsamfunn og lekeplass.
Et road show eller en road show event er en spektakulær, promoterende service kalkulert av eventbyråer for kunder med kommersielle interesser. Spektakulær på en omreisende-utbrettbar-transformer-semitrailer-aktig måte. This is how you get 25 minutes of full attention. Historisk sett et amerikansk fenomen, nå også i vokabularet til nordiske tilbydere av hendelser. Event planning betegner prosessen med å planlegge et større evenement.
Utgangspunkt for utstillingen er observasjoner gjort i globusprogrammet Google Earth, hvor satelitter deler opp jorda i et rutenett, knipser og måler høyder. Satelittfotografiene strekkes så nedover en triangulert topografi i et verdig forsøk på å kopiere verden. Lundes fokus falt på den virtuelle veibanen som så åpenbart skal være flat og funksjonell og friksjonsløs, men som ved hjelp av uforutsigbare høydemålinger nå og da warpes ut av dimensjoner.
Utstillingens road show er altså av en mer bokstavlig karakter. Her er det selve veien som står i fokus fremfor varene og budskapene som fraktes langs den. Mediet er budskapet. Tilfeldige events i selve veidekket. Ifølge Marshall McLuhan, var veien det første kommunikasjonsmediet som satte fart på informasjonsbevegelsen. Idag, under tilnavnet ”Information Superhighway”, kan budskap distribueres med umiddelbar elektronisk virkning uavhengig av geografisk avstand. Knirkefritt og friksjonsløst, på en god dag.
I et samfunn som tidvis kan oppleves kommersialisert, regulert og iscenesatt, vil det ikke finnes mye rom igjen for tilfeldighet og spontanitet. Barn sorterer ofte input impulsivt og på uforutsigbart vis. Og står dermed for mye ubevisst meningsproduksjon. Kanskje til og med slumpmessig kritikk. Barnets bokstavelige blikk egner seg til å stikke hull på konvensjoner.
- Knud Young Lunde
Knud Young Lunde (f. 1980) er billedkunstner og en språkforstyrrelse. Han produserer primært installasjoner, gjerne bestående av skulptur, tekst, video og fotografi. Arbeidene kjennetegnes av en leken og forkludrende tilnærming til etablert mening og minimalistisk formspråk. Innholdsmessig opererer Lunde som forbrukervennlig data sapiens i gråsonen mellom system og glitch, skuespillsamfunn og lekestue, medieøkologi og eksistensialisme. Knud Young Lunde er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, avdeling Kunstakademiet, og eksaminerte derfra i 2009 med en mastergrad i kunst. Sammen Aleksander Stav utgjør han kunstkooperativet Ministry of Transport and Communications, for tiden aktuell med prosjekt i Warsawa.
INNI FJELLET ER DET EN ABSTRAHERT BIL
Intervju av Julie Lillelien Porter
Det var dette svart-hvitt bildet av en liten gutt som vekket min interesse for utstillingen Road Show Event Plan. Et mer smertelig bilde på den type tilfeldighet eller “glitch” som Knud Young Lunde ofte refererer til i sin praksis, enn for eksempel skulpturen Little Did He Know What Wheels He Was Putting Into Motion fra 2009. Etter å ha sett fortsettelsen her på Entrée, skjønner jeg at det hele utgjør en svært gjennomarbeidet tilnærming til ideene og materialene han bruker. De forskjellige arbeidene berører hverandre på en nesten metafysisk måte, og kjennes både naive og hensynsløse på én gang. Jeg møtte Knud i galleriet for å høre mer om arbeidene og praksisen hans.
Julie Lillelien Porter (JLP): Jeg liker veldig godt koblingen mellom bildet av gutten og legoskulpturen. For meg kobles de sammen i forhold til at de handler om å prøve å kopiere eller gjengi noe, utifra en mal eller en satt form.
Knud Young Lunde (KYL): Ja, det kopieres, og samtidig feiles det. Ubevisst. Men kan det være feil i fasit, kanskje?
JLP: Selvfølgelig. Det latterlige eller umulige ved å kopiere virkeligheten, gjengi den. Litt sånn som i Google Earth, som du så elegant eksemplifiserer i de innrammede landskapsbildene her. Men – jeg er så interessert i bildet av denne lille gutten. Hvor har du funnet det?
KYL: Jeg har funnet bildet i en bok om vekst! Loppemarked-funn. En serie med vitenskapsbøker om mennesket, gitt ut av LIFE Magazine en gang på midten av 60-tallet. Kapittelet prøver å beskrive at før en viss alder så klarer man ikke å forstå verden på “fasitmåten”. Jeg kjente en connection til det bildet der umiddelbart. Det satte fingern på akkurat det jeg vil si med kunsten min. På en non-verbal måte. Opprinnelig, i boka, har bildet kun til hensikt å opplyse, saklig og nøkternt. Det liker jeg. Når det parallelt foregår en ubevisst meningsproduksjon.
JLP: Hvor gammel tror du han er? Fem, seks kanskje?
KYL: Ja, noe sånt, det ser ut som han snart skal begynne på skolen. Hvor hans begrepsapparat skal ryddes opp i. For meg handler bildet ganske mye om en maktkamp mellom ekspressivitet og konformitet. Den “logoen” der, den minimalistiske kryssformen innenfor et enkelt grid, jeg hadde en følelse av at det var noe med den. Sjekka på nettet. Den brukes visst gjerne for å symbolisere at et utsagn er galt! True or false liksom. Ingen gråsoner, ingen tvil. Det minner samtidig om disse isolerte legoveikryssene da. Jeg tenker at han gutten der, han driver med event planning på et eller annet nivå.
JLP: Ja, “tilfeldige events i selve veidekket” står det her i utstillingsteksten, det er det han tegner! Et road show, kanskje? Du behandler de uproporsjonale forholdene i det å begå feil. Normen i samfunnet som ikke setter pris på de impulsive, ulineære oppfattelsene, tankegangene, eller måtene å gjøre ting på. Mens i ufattelig store, globale regelverk, så skjer slike “glitches” alikevel hele tida. Det er jo det du er inne på her.
KYL: Jepp. Uten regler, ingen glitch. Utilsiktede feil kan oppstå i et hvilket som helst system. Byråkrati, infrastruktur, reklame… det er så digg når intensjoner kortsluttes. Og etablert mening forkludres. Knud Young Lunde er billedkunstner og en språkforstyrrelse. Det har jeg skrevet ned et sted.
Det kommer noen inn i galleriet. Knud snakker med dem. En historie han forteller fikk meg til å le høyt, kan jeg høre, på opptaket her:
KYL: Det var noen unger her igår, som kastet seg over legoskulpturen. Forskjøv hele greia. Jeg satt inne på kontoret, da han ene kom bort, og spurte meg “er du en doktor?”. Galleriet var et venteværelse, med bilder på veggene til de voksne, og lego til ungene på gulvet.
Knud returnerer.
JLP: Jeg likte så godt den doktorhistorien. Fungerer som en bra metafor på institusjonaliseringen som skjer på alle plan i samfunnet. Jeg tenker på Lego som leke, nå finnes nesten kun helt konkrete ting man skal bygge, apropos det du er inne på i forhold til en fasit, mal, et hefte man skal følge for å kunne bygge noe.
KYL: Det virker som Lego mer og mer satser på promoterende klosser. Prince of Persia-lego liksom! Det legges ikke akkurat opp til fri utfoldelse der. Men jeg tenker ikke på kunsten her som direkte institusjonskritisk, det er iallefall ikke der jeg starter… Jeg jobber intuitivt. Denne skisseboka for eksempel, jeg har mange slike, og som du ser sampler jeg veldig mye, klipper og limer. Fra tørre instruksjoner, reklamebilag, selvhjelpslitteratur, hotellrommets serviceinnstilte informasjonsmateriell… Det er noe fremmedgjort over det materialet her, ser jeg. Fremmedgjort, og emo. Robot-haiku. Og ganske ironisk til tider.
“En slags distansert verdensanskuelse, koblet med tilfeldig lek”
JLP: Det får meg til å tenke på det arbeidet du har utenfor her på veggen. Veggarbeidet i billboardformat hvor det står For more information please go, like i nærheten av et urbant fjellandskap med nyrevne bygninger. Det er utrolig interessant, for det utgjør et veldig tydelig stedsspesifikt verk. Det funker så bra i forhold til hele området her nede på Nøstet og Dokken, bygningene som blir revet og åpne plasser som blir stengt igjen. En fremmedgjøring på det planet. Derfor er det arbeidet så fint, for det belyser nettopp det fake i det “forbrukertilpassede”.
KYL: Det arbeidet har jeg tenkt mest på som en utadvendt del av utstillingen her inne. Jeg fant de eksakte rammemålene til et Clear Channel-billboard og snekret det opp. Bestilte ekte print og greier. For more information please go. Kortslutningen i mening, en standard setning, som man er vant til å høre fortsette. Man skal vanligvis “gå” til et virtuelt sted, men amputert fungerer setningen kun som selvmotsigende reklame. Høflig, i en stram tone, “vær så snill og gå”. Jeg syns det var veldig godt sagt, “det fake i det forbrukertilpassede”… det er jo noe kunstig med hele den retorikken der, og iscenesettelsen av opplevelser, events. Billboarden oppfordrer kanskje til å oppsøke en mer direkte opplevd informasjon, ikke fullt så farget av kommunikasjonsmedier, vareform og kommersielle interesser?
JLP: Den knotete skriften på billboardet, hvordan oppstod den?
KYL: Tilfeldig forming av bokstaver. Venstrehånda mi skriver fortsatt som om jeg var fem. I skisseboka skriver jeg en del sånn for å skille ting fra hverandre visuelt. Jeg lukker øynene og tusjer sakte avgårde. Og så ble det en link til fotoet av han kiden da.
JLP: Absolutt. Men apropos det du sier om tilfeldig forming. Det er jo tendenser til nettopp det som skjer i Google Earth når verden scannes og måles opp. Når bilveier gis sterke elementer av dysfunksjonalitet. Kan du fortelle litt mer om de bildene som henger her i utstillingen?
KYL: I Print Screen-serien kjennes det ut som at det skjer en idésymbiose mellom form og innhold. Dette er jo, som titlene antyder, screenshots, ubehandlede observasjoner fra Google Earth, avfotograferinger av warpede fotografier printet ut i formatet til en 60 tommers flatskjerm-tv. Selve innrammingen aktiveres ved at den er matt sort, som på en TV. Print. Og screen. I disse to bildene her er det en bil inkorporert i topografien som satelittfotoene har blitt strukket nedover. Jeg mistenker at satelitten har truffet en bil i farta. Jeg liker å tenke på det sånn. At det er helt tilfeldig, det som har skjedd der. Inni fjellet er det en abstrahert bil. En virtuell eller mental fremstilling. Av veien. Den glitchy information superhighway.
JLP: Det får meg til å tenke på en samtale jeg hadde i sommer. Har du hørt om automatiserte biler? Jeg blir alltid så engstelig når taxisjåføren følger mer med på GPS-skjermen enn på veien.
KYL: Ja, biler som ikke kan kræsje, som har sensorer. Det er en form for eksistensialisme i det jeg driver med, tror jeg.
Intervju med Knud Young Lunde av Julie Lilleien Porter. Gjengitt med tillatelse fra Ytter.no, hvor teksten ble publisert den 10. oktober 2010.
