Exhibitions      Info        Instagram    Texts & Reviews

Markeveien 4b
5012 Bergen, Norway
Thursday 12-4pm
Friday 12-4pm
Saturday 12-4pm
Sunday 12-4pm


Ask Bjørlo
Livets kraft
23.5 - 4.8

Max Paul
Han Bo
T-Yard Residency

Past Projects  
— 2023

Sveinung Rudjord Unneland

T-Yard Residency
w/ Eric Otieno Sumba

Writer in Residency April

Liu Yujia, Ji Jia

Entrée Cinema

Tanya Busse
Wind Sings to Wire

Louise Sidelmann

T-Yard Residency
w/ Isabel Baboun Garib

Writer in Residency

Flex Point w/ Northing Space
Naeun Kang, Lydia Soo Jin Park, Tansiyu Chen, Dominique Nachi, Kaho Suzuki, Kuan-Cheng Yeh, Lexy Liangzi Xiao, Jia Ji, Carmilly Yeung, Su Liao, Yun Hao

Kim Hankyul
( ͡°( ͡° ͜ʖ( ͡° ͜ʖ ͡°)ʖ ͡°) ͡°)

Entrée Cinema
Marthe Thorshaug,
Esteban Rivera
, curated by Tatiana Lozano

Kunstbokhandel Under Press
- Kristen Keegan
- Kurt Johannessen

How Artists’ Books Live, by Heather Jones
Bjørn Mortensen 
Ciara Phillips
Mari Kanstad Johnsen
- David Horvitz

Mari Kvien Brunvoll & Elida Brenna Linge
Lars Korff Lofthus

Emily Weiner
I took my lyre and said

Past Projects  
— 2022

Cato Løland
Turning Strangers Into Family

T-Yard Residency
w/ Yara Nakahanda Monteiro Writer in Residency

T-Yard Residency
w/ Kalaf Epalanga
Writer in Residency

Andrea Spreafico
Poor Dictionary (from Distance to Rage)

Cato Løland
Paris Internationale

Marco Bruzzone
GLUB CLUB (An Underwater Turmoil)

Lera Sxemka
Artists in Residency

Nastya Feschuk
Artist in Residency

Tuda Muda,
Sigrún Hlín Sigurðardóttir,
Unn Devik
Artists in Residency

Ivana Králíková
Future City Earth Systems
Artists in Residency

T-Yard Writers Residency
︎ www.t-yard.com

Karoline Hjorth & Riitta Ikonen
Eyes as Big as Plates

Entrée Cinema
Lasse Årikstad
Bergen Filmklubb

Pamflett & BABF
Bergen Art Book Library

Magnhild Øen Nordahl
Oppløyste abstraksjonar

Past Exhibitions
— 2021

- a group exhibition

Entrée Cinema
Calderón & Piñeros
Paul Tunge &
Egil Håskjold Larsen
Cinemateket i Bergen

Kåre Aleksander Grundvåg

Dan Brown Brønlund
Magnus Håland Sunde
Linda Morell

Lisa Seebach
I’d Rather Be Rehearsing the Future

Entrée Cinema:
Ina Porselius
Bergen Filmklubb

Ann Iren Buan
Falm varsomt, hold om oss

Sjur Eide Aas
At Hermit Street Metro Entrance

Entrée Cinema:
Esteban Rivera,
Marthe Thorshaug
Cinemateket Bergen

Karin Blomgren
Summen av alle krefter

Entrée Cinema: 
Jon Rafman,
Claudia Maté
at Bergen Filmklubb

Past Exhibitions
— 2020

Lin Wang
Exotic Dreams Tattoo Shop

Unfolding Questions, Codes,
and Contours

at Tromsø Kunstforening

Ida Wieth
wander / wonder

Lilian Nabulime, Bathsheba Okwenje,
Miriam Watsemba, Maria Brinch.
My Mother Is Forgetting My Face.
Curated by Martha Kazungu

Ian Giles
After BUTT
at Kunstnerforbundet

Oliver Ressler
Carbon and Captivity

Sara Wolfert
Head Channel & Lion 
- Waking of the Sleeping Lion Ear

Entrée Cinema
Kjersti Vetterstad
A Beehive in My Heart
at Cinemateket Bergen

Halldis Rønning

Past Exhibitions
— 2019

Kristin Austreid
Et underlig redskap

Bergen Assembly
Actually, the Dead Are Not Dead

Anne de Boer, Eloïse Bonneviot
the Mycological Twist

Kamilla Langeland
Stories of the Mind
(Transitioning Into Uncertainty)

Maria Brinch

— at Kunstnernes Hus

Bathsheba Okwenje
Freedom of Movement
at  Kunstnernes Hus

Lina Viste Grønli
Nye skulpturer

Toril Johannessen
SKOGSAKEN (The Forest Case)

Marysia Lewandowska
It’s About Time

(in Venice Biennial)

Films by
Mai Hofstad Gunnes

Isme Film
Collectively Conscious Remembrance

Trond Lossius
Jeremy Welsh
The Atmospherics
River deep, mountain high

— 2018

Marjolijn Dijkman
Toril Johannessen
Reclaiming Vision

Damir Avdagic

Eivind Egeland
Father of Evil

Marysia Lewandowska
Rehearsing the Museum

Anton Vidokle
Immortality for All: a film trilogy on
Russian Cosmism

Curated by
Ingrid Haug Erstad

Johanna Billing
Pulheim Jam Session,
I’m Gonna Live Anyhow Until I die,
I’m Lost Without Your Rhythm,
This is How We Walk on the Moon,
Magical World

Jenine Marsh
Kneading Wheel, 
Coins and Tokens

Jenine Marsh
Sofia Eliasson
Lasse Årikstad
Johanna Lettmayer
Lewis & Taggar
Jon Benjamin Tallerås
—  a group show in public space

Jon Rafman
Dream Journal

Goutam Ghosh &
Jason Havneraas

Ian Giles
After BUTT

Films by Yafei Qi
Wearing The Fog, 
I Wonder Why, 
Life Tells Lies

— 2017

Daniel Gustav Cramer
Five Days

Kamilla Langeland
Sjur Eide Aas
The Thinker, Flower Pot and Mush

Danilo Correale
Equivalent Unit
Reverie: On the Liberation from Work

Valentin Manz
Useful Junk

Jeannine Han
Dan Riley
Time Flies When Slipping

Pedro Gómez-Egaña

Ane Graff
Mattering Waves

Andrew Amorim
Lest We Perish

Tom S. Kosmo
Unnatural Selection

Jenine Marsh
Lindsay Lawson

Dear Stranger

— 2016

Eline Mugaas
Elise Storsveen
How to Feel Like a Woman

DKUK (Daniel Kelly)
Presents: Jóhanna Ellen
Digital Retreat Dot Com

Cato Løland
Folded Lines, Battles and Events

Harald Beharie
Louis Schou-Hansen
(S)kjønn safari 2.0

Lynda Benglis
On Screen
Bergen Assembly

Linn Pedersen
Bjørn Mortensen
Terence Koh
NADA New York

Ida Nissen
Kamilla Langeland
Marthe Elise Stramrud
Christian Tunge
Eivind Egeland
Fading Forms

Anders Holen

Sinta Werner
Vanishing Lines

— 2015

Bjørn Mortensen
Pouches and Pockets
/ Compositories in Color

Linn Pedersen
Plain Air

Øystein Klakegg
Entrée # 55

Leander Djønne
Petroglyphs of the Indebted Man

Lewis & Taggart
Black Holes and other painted objects

Azar Alsharif
Bjørn Mortensen
Steinar Haga Kristensen
Lewis & Taggart
Vilde Salhus Røed
Heidi Bjørgan
NADA New York

Linda Sormin
Heidi Bjørgan

Steinar Haga Kristensen
The Fundamental Part of Any Act


Tora Endestad Bjørkheim
Bjørn-Henrik Lybeck

Mathijs van Geest
The passenger eclipsed
the object that I could have
seen otherwise

Marit Følstad
Sense of Doubt

Oliver Laric

Terence Koh
sticks, stones and bones 

Kristin Tårnesvik
Espen Sommer Eide
Korsmos ugressarkiv

— 2013

André Tehrani
Lost Allusions

Pedro Gómez-Egaña
Object to be Destroyed

Flag New York City

Christian von Borries
I’m M
Institute of Political Hallucinations
Bergen Assembly

Dillan Marsh
June Twenty-First

Vilde Salhus Røed
For the Sake of Colour

Azar Alsharif
The distant things seem close (…)
the close remote (…) the air is loaded

Magnhild Øen Nordahl
Omar Johnsen

Lars Korff Lofthus
New Work

— 2012

Anngjerd Rustan
The Dust Will Roll Together

Cato Løland
Oliver Pietsch
Love is Old, Love is New

Stian Ådlandsvik
Abstract Simplicity of Need

Sinta Werner
Something that stands for
Something / Double
Described Tautologies

Kjersti Vetterstad

Anna Lundh
Grey Zone

Arne Rygg
Borghild Rudjord Unneland
Lisa Him-Jensen
Cato Løland
Lewis & Taggart
Klara Sofie Ludvigsen
Magnhild Øen Nordahl
Mathijs van Geest
Andrea Spreafico
Flag Bergen

— 2011

Karen Skog & Mia Øquist
Skog & Øquist systematiserer

Danilo Correale
We Are Making History

Sveinung Rudjord Unneland

Ethan Hayes-Chute
Make/Shifted Cabin

Ebba Bohlin
Per-Oskar Leu
Kaia Hugin
Pica Pica

Gabriel Kvendseth
First We Take Mannahatta

Roger von Reybekiel
Do Everything Fantastic

— 2010

Michael Johansson

Tone Wolff Kalstad
This Color Is Everywhere

Knud Young Lunde
Road Show Event Plan

Alison Carey
Ivan Twohig
Benjamin Gaulon
On The In-Between

Mercedes Mühleisen
Øyvind Aspen
Birk Bjørlo
Damir Avdagic
Annette Stav Johanssen
If Everything Else Fails...

Ciara Scanlan
Matthew Nevin
An Instructional

Patrick Wagner
Nina Nowak
Samuel Seger Patricia Wagner
South of No North

Agnes Nedregaard Midskills
Patrick Coyle
Boogey Boys Santiago Mostyn
Bergen Biennale 2010 by Ytter

Lars Korff Lofthus
West Norwegian Pavilion

Serina Erfjord

Mattias Arvastsson
Presence No.5

Malin Lennström-Örtwall
It`s like Nothing Ever Happened

— 2009

Tor Navjord

Ragnhild Johansen
Erased Knot Painting

Entrée Radio

Lewis and Taggart
Ledsagende lydspor

In Conversation:
Gómez-Egaña and
Mathijs van Geest

In Conversation:
Andrew Amorim and
Mitch Speed

In Conversation:
Ane Graff and Alex Klein

In Conversation:
Martin Clark and Daniel Kelly

Ludo Sounds with
Tori Wrånes

In Conversation:
Stine Janvin Motland,
Kusum Normoyle,
Mette Rasmussen,
Cara Stewart

Randi Grov Berger
Other projects

February 26th- March 20th, 2012

Kjersti Vetterstad


The central conceit of Jean-Paul Sartre’s 1937 novel “Nausea,” involves its protagonist, Antoine Roquentin, peculiar relationship with the external world and the things residing there, which, for Roquentin, have come to be characterized by a malevolent disassociation of their thingness, their istigkeit, from linguistic signification itself. In one scene, Roquentin’s visit to a neighborhood café turns into a nightmare of visual over-saturation precipitated by the barman’s purple suspenders: “The Nausea is not inside me: I feel it out there in the wall, in the suspenders, everywhere around me. It makes itself one with the café, I am the one who is within it.”

Clearly, Roquentin is undergoing an experience characteristic of schizophrenia, which is in essence a disease of language and signification described by Frederic Jameson as a “break-down of the relationship between signifiers.” The inability to fabricate and maintain interiority and exteriority, normally the job of language, leads to spatio-temporal collapse, a confusing of inside and outside, often accompanied by a sense of persecution or grandiose fantasies of omnipotence. Yet, from a distance of more than seventy years, Sartre’s novel and the world-view it implies seems reassuring in its faith in a physical world that is somehow, given some effort, within our reach. Kjersti Vetterstad’s new work, Lethargia, seems to ask what happens when this reassuring verisimilitude is replaced by a bottomless vertiguity. Another way of phrasing the question is to ask what happens to human subjectivity in a world where the most extreme of postmodern fantasists—Jean Baudrillard chief among them—have been proved right. In a world in which the fashion advertisement is more alluring than the person depicted, the pornographic image more erotically charged than the sexual act itself, the filmic narrative more real than the narratives we ourselves create through living, virtual communication more common than face-to-face encounters, it is as if we cede more and more power to objects, as if “things themselves have transgressed their own limit.”

This condition, which the Situationists long ago diagnosed as symptomatic of consumer capital, and which Deleuze and Guattari identified as in itself schizogenic, becomes more apparent with each passing year. If we were to reformulate the thinking of these French intellectuals in the guise of a species of second-rate science fiction speculation, we might describe capital as a virus capable of penetrating our cognitive boundaries, turning subject-object relations inside out. One might characterize the resulting human subject as a bricolleur assembling identity out of the flotsam and jetsam of media. Vetterstad has diagnosed the condition, creating a kind of Situationist sci-fi noir film where the inherent visuality of the Spectacle has been suppressed and its banality foregrounded; a world where everything is black except the subtitles. Thus we are free to project our own dis-simulations onto a pastiche of cult Hollywood films, documentaries, soap operas, and anonymous horror pabulum. Here dream logic is regnant, yet what is remarkable is how the fantasies Vetterstad articulates appear banal. This banality underscores how much electronic media (and consumer society) feeds on infantile fantasies of omnipotence—the type which can abide destruction more than sublimation or deferral. Hence, borrowing from Baudrillard, this is “a fatal vision of the banal.” And in our contemporary world banality has grown prodigious.

This is not simply a postmodern worldview but a postmodern eschatology, or a postmodern epidemiology if you will, for disease has both an etiology and an outcome. . If we suppose that the collapse between interiority and exteriority from which Sartre’s hero Roquentin suffered has, under commodity capital, mutated into something far more pernicious, we can expect its symptoms to be correspondingly more severe. So she doesn’t need to allude directly to the external phenomenon that make our world an increasingly disturbing place, because for the composite characters inhabiting her monochrome world, these phenomenon already prevail, and further, have produced a corresponding psychopathology. But Vetterstad has not produced a diagnosis in which she mistakes symptom for disease so much as let the symptom speak for itself. And speak it does.

Text by Michael Baers

Kjersti Vetterstad (b.1977) lives and works in Oslo and Berlin. Vetterstad has a BA from Bergen National Academy of the Arts and an MA from Konstfack, Stockholm. In addition to her individual art practice, she collaborates closely with artist Monica Winter and is involved in several other collaborative projects. Vetterstad has exhibited at Dortmund Bodega, Podium, Sandnes Kunstforening, Gävle Konstsentrum and Platform Stockholm to mention a few.

Samtale med Kjersti Vetterstad i retrospekt av utstillingen Lethargia på Entrée

Randi: Utstillingen din på Entrée er over. Den viste seg å være vanskeligere å dokumentere enn mange andre utstillinger vi har hatt. Billedmaterialet viser en stor, sort boks som tok opp hele rommet. Gjennom en lyssluse kom man inn i et beksvart rom, hvor en video var projisert på den ene veggen. Skjermen er svart, med unntak av en undertekst som følger monologene fra lydsporet. Vil du fortelle litt mer om arbeidet?

Kjersti: Videoen som går i loop, er satt sammen av lydmateriale fra ulike Hollywood-filmer, kult-dokumentarer og såpeserier. I videoen fører stemmer fra ulike filmer en samtale seg imellom. De uttrykker alle en eller annen form for usikkerhet, eller en paranoid tilstand. Et eksempel er Sarah Connors desperate advarsler om verdens undergang fra sitt avlukke på en psykiatrisk klinikk, fra Terminator 2. Deler av leieboerens psykotiske prat fra Roman Polanskis thriller The Tenant er også med. Lydsekvenser fra filmen Apokalypse Nå! av Francis Ford Coppola er brukt som bakgrunnsmateriale. Filmmusikken, sammen med lyder fra elven, jungelen, og stemmer som roper i det fjerne, er med på å binde verket sammen til en helhet.

Et tidlig utgangspunkt for utviklingen av arbeidet var Joseph Conrads roman Mørkets Hjerte, som jo Apokalypse Nå! er basert på. Det er beskrivelsen av ferden innover i jungelens mørke, og målet for reisen; den mystiske karakteren Kurtz som fasinerer meg. Mørket legemliggjøres i Kurz, som introduseres i boken og i filmen i form av en stemme. Han beskrives som en monstrøs skikkelse som har gått i oppløsning innvendig, og gitt seg hen til sine brutale omgivelser.

En annen kilde til inspirasjon var situasjonisten Guy Debords teoretiske verk Skuespillersamfunnet, og den senere filmatiske oppfølgeren med samme tittel. Han brukte funnet materiale og detournément som verktøy for å kritisere det han beskrev som ”skuespill” eller ”spectacle”. For Debord fremstår det kapitalistiske systemet som en schizofren organisasjon. Virkelige mellommenneskelige relasjoner var blitt erstattet med illusoriske møter i form av en sosial hallusinasjon hvor menneskene verken gjenkjenner seg selv, hverandre, eller den virkeligheten de lever i. Kort fortalt deler jeg Debords interesse for fabuleringer rundt fenomener som massemedia, underholdningsindustri, psykiske lidelser og video som medium for utforskning av disse tingene.

R: Den amerikanske kunstneren Michael Baers beskriver arbeidet som en Situationist sci-fi noir film i teksten som fulgte utstillingen.

K: I filmen Skuespillersamfunnet aktiviserer Debord betrakteren, blant annet ved å legge inn sorte sekvenser i billedmaterialet. Bruddene var ment å skape en slags sjokkeffekt, hvor betrakteren ble gjort oppmerksom på det forførende ved bildene, og fortellerstemmens fremtoning. Man fikk dermed mulighet til å våkne opp fra situasjonen som passiv tilskuer.

I min video dekker svarte sekvenser hele filmforløpet. Videoen er for meg en slags hybrid som har vokst ut av filmene nevnt ovenfor i form av en svart science-fiction komedie som tar betrakteren med på en reise inn i et filmatisk landskap; en slags vrangside av Hollywoods drømmemaskin; et ”Debordiansk” skrekkscenario, hvor skuespillet har dysset verden inn i en kullsvart, marerittaktig søvn.

R: Lyden fylte hele Entrée. Den svarte boksen stod og dirret i lokalet vårt, noe som fikk meg til å tenke på en annen sort, mystisk og firkantet form fra filmen 2001 a Space Odyssey.

K: Ja, verket kan som du sier, sees som en reise i tid og rom, eller kanskje heller som en psykologisk odyssé, hvor motivasjonen og målet for reisen forblir skjult både for betrakteren og de involverte karakterene i filmforløpet. Den formålsløse reisen, uten begynnelse og slutt, var ment å skape assosiasjoner til en slags drømmelogikk.

R: Installasjonen trengte seg på betrakteren. Flere ville ha meg med inn som guide, fordi den virket truende. Du skapte en situasjon som publikum måtte ta stilling til uansett om de valgte å gå inn eller stå utenfor. Den krevde respons.

K: Jeg opplever selv at det finnes en del komiske aspekter ved den konspiratoriske undertonen i scenarioet, men syntes det er interessant å høre at folk responderer så ulikt. Installasjonen var konstruert ut ifra et ønske om at den skulle være et sted som publikum kunne forholde seg til fysisk, og som kunne gi betrakteren en opplevelse av at verket hadde en tilstedeværelse ”her og nå”.

R: Det fikk du til! Det finnes flere eksempel på at bilder fra TV, film og videospill blander seg med egen virkelighet. Nå kommer jeg kun på katastrofale eksempler som da en liten gutt hoppet ut av vinduet iført supermann drakt for å fly, eller bildet av amerikanske soldater i Afghanistan som skyter vilt rundt seg som om de er en del av et krigsvideospill. I arbeidet tester du ut forholdet mellom virkelighet og fiksjon på ulike måter.

K: I videoverket finnes det en sekvens som er hentet fra David Cronenberg’s 90-talls kultfilm Videodrome, hvor en av filmens bisarre karakterer - avdøde Brian O’Blivion – på et videoopptak beskriver skjermen som ”the retina of the mind’s eye”. Han argumenterer for at skjermen er mer virkelig enn virkeligheten selv; ”the screen is reality, and reality is less than screen”. I et par sekvenser henvender stemmene seg direkte til publikum. En stemme sier ”Somehow I can still see… black… look!” Karakteren tar på denne måten tilskuerens posisjon, som betrakter av den sorte skjermen, og oppfordrer publikum til å se med henne inn i det sorte intet.

Etter tsunamien som skyllet over Japan tidligere i år, kunne man lese nyhetsoppslag med overskrifter som ”Ser ut som en Hollywood-regissørs apokalyptiske landskap” plassert over et bilde av et bylandskap totalt ødelagt av de enorme vannmassene. Man refererer til fiksjonen for å beskrive virkeligheten. Grensen vi forsøker å tegne mellom fiksjon og virkelighet, er i seg selv en fiksjon.

R: Kan du si noe om tittelen Lethargia?

K: Lethargia er et selvdiktet ord, etter lethargy som i medisinsk betydning refererer til en tilstand av gjennomgripende tretthet eller utmattelse; en tittel jeg syntes fungerte for materialiseringen av arbeidet på Entrée. Arbeidstittelen på videoverket var ”Scy Society” og jeg er åpen for at arbeidet fortsatt ikke har funnet sin endelige tittel og form.

R: Utstillingen er, som Tommy Olsson skrev da han anbefalte den i Morgenbladet; en sjelden soloopptreden fra din side. Du jobber ofte sammen med andre, og spesielt er samarbeidet med Monica Winther synlig på den norske kunstscenen.

K: Det stemmer. Min kunstneriske praksis er i den forstand todelt, eller til og med tredelt, ved at de skiller seg vesentlig fra hverandre både når det gjelder metode, og delvis i forhold til tematikk. Den ene delen består av samarbeidet med Monica Winther, som har pågått siden 2004, da vi havnet i samme klasse på Kunstakademiet i Bergen. Vi har gjort flere omfattende prosjekter, hvorav Mor & Jerry: Samtidskunst på tilbud, er det som har pågått lengst; fra 2006. I tillegg har jeg vært involvert i flere ulike enkeltstående samarbeidsprosjekter det siste året: med kunstneren Cameron MacLeod, med svensk-norske Magnus Engstedt & Mirejam Shala, med Oslo-baserte Parallelaksjonen, og en omfattende performance-produksjon med den svenske scenekunstgruppen Arena Baubo. Fra høsten 2011 har jeg også jobbet som lærer ved Prosjektskolen i Oslo. Min individuelle praksis innbefatter både gruppeutstillinger, og tre separatutstillinger i året som gikk.

R: Du har vært bosatt i Stockholm og Berlin de siste årene. Kan du si noe om hvordan du opplever den norske kunstscenen på avstand?

K: Oslo er mitt andre hjem, så det er denne delen av den norske kunstscenen jeg kjenner best. Der er det, som vi vet, mye energi og ”stå-på-vilje” blant unge kunstnere, noe som særlig synes i forbindelse med alle de kunstnerdrevne initiativene som popper opp med jevne mellomrom. Det har vel nærmest gått inflasjon i disse visningsrommene, og antallet kortvarige utstillinger de produserer. Jeg er litt lei av visningssteder som ikke synes å ha en agenda utover det å vise venner og kjente. Rock n’ roll attityde og høy rølpefaktor får ta mye plass, noe som i en del tilfeller overskygger kunstnerisk innhold. Scenen er i tillegg kjedelig homogen og mannsdominert. Jeg har ikke lyst til å tenke i kategorier som mann/ kvinne, svart/ hvit, homo/ hetero, osv., og opplever det som begrensende å forholde seg til mennesker på denne måten. Men når det nå en gang er slik at denne skjevheten eksisterer, er det å skape en kunstscene som åpner for et mer nyansert meningsbilde og med et større spekter av stemmer, noe som bør stå på dagsorden også for Oslo og norsk kunstliv.

Når det er sagt, er det klart at det også finnes mange spennende initiativer og seriøse enkeltkunstnere som gjør interessante prosjekter. Tankene nevnt ovenfor er ellers ikke nye, selv om de kanskje blir tydeligere når man ikke lever ut hverdagen sin på den norske scenen. Jeg vil heller si at noe av disse refleksjonene var en motivasjonsfaktor for å flytte utenlands. Berlin er for meg først og fremst et sted hvor jeg får arbeidsro, og hvor jeg har tilgang til godsaker når jeg er i humør til det.