Exhibitions      Info        Instagram    Texts & Reviews





Current:


Kristin Austreid
Et underlig redskap
15. 11—22.12

. . .


Past Exhibitions
— 2019



Bergen Assembly
Actually, the Dead Are Not Dead

Anne de Boer, Eloïse Bonneviot
the Mycological Twist


Kamilla Langeland
Stories of the Mind (Transitioning Into Uncertainty)



Maria Brinch
INYA LAKE

— at Kunstnernes Hus



Bathsheba Okwenje
Freedom of Movement
at  Kunstnernes Hus


Lina Viste Grønli
Nye skulpturer



Toril Johannessen
SKOGSAKEN (The Forest Case)


Marysia Lewandowska It’s About Time (in Venice Biennial)


Films by
Mai Hofstad Gunnes



Isme Film
Collectively Conscious Remembrance



Trond Lossius
Jeremy Welsh
The Atmospherics
River deep, mountain high



Exhibitions 
— 2018



Marjolijn Dijkman
Toril Johannessen
Reclaiming Vision

Damir Avdagic
Reenactment/Process
Reprise/Response


Eivind Egeland
Father of Evil

Marysia Lewandowska
Rehearsing the Museum


Anton Vidokle
Immortality for All: a film trilogy on
Russian Cosmism

Curated by
Ingrid Haug Erstad

Johanna Billing
Pulheim Jam Session,
I’m Gonna Live Anyhow Until I die,
I’m Lost Without Your Rhythm, This is How We Walk on the Moon,
Magical World


Jenine Marsh
Kneading Wheel, 
Coins and Tokens

Jenine Marsh
Sofia Eliasson
Lasse Årikstad
Johanna Lettmayer
Lewis & Taggar
Jon Benjamin Tallerås
Orientering 
—  a group show in public space


Jon Rafman
Dream Journal
2016-2017


Goutam Ghosh &
Jason Havneraas
PAARA

Ian Giles
After BUTT

Films by Yafei Qi
Wearing The Fog, 
I Wonder Why, 
Life Tells Lies

Exhibitions
— 2017

Daniel Gustav Cramer
Five Days

Kamilla Langeland
Sjur Eide Aas
The Thinker, Flower Pot and Mush

Danilo Correale
Equivalent Unit
Reverie: On the Liberation from Work


Valentin Manz
Useful Junk

Jeannine Han
Dan Riley
Time Flies When Slipping Counter-Clockwise

Pedro Gómez-Egaña
Pleasure

Ane Graff
Mattering Waves


Andrew Amorim
Lest We Perish

Tom S. Kosmo
Unnatural Selection

Jenine Marsh
Lindsay Lawson

Dear Stranger


Exhibitions
— 2016


ALBUM
Eline Mugaas
Elise Storsveen
How to Feel Like a Woman

DKUK (Daniel Kelly)
Presents: Jóhanna Ellen
Digital Retreat Dot Com

Cato Løland
Folded Lines, Battles and Events

Harald Beharie
Louis Schou-Hansen
(S)kjønn safari 2.0

Lynda Benglis
On Screen
Bergen Assembly

Linn Pedersen
Bjørn Mortensen
Terence Koh
NADA New York

Ida Nissen
Kamilla Langeland
Marthe Elise Stramrud
Christian Tunge
Eivind Egeland
Fading Forms

Anders Holen
Stimulus

Sinta Werner
Vanishing Lines

Exhibitions
— 2015


Bjørn Mortensen
Pouches and Pockets
/ Compositories in Color


Linn Pedersen
Plain Air

Øystein Klakegg
Entrée # 55

Leander Djønne
Petroglyphs of the Indebted Man

Lewis & Taggart
Black Holes and other painted objects


Azar Alsharif
Bjørn Mortensen
Steinar Haga Kristensen
Lewis & Taggart
Vilde Salhus Røed
Heidi Bjørgan
NADA New York

Linda Sormin
Heidi Bjørgan
Collision

Steinar Haga Kristensen
The Fundamental Part of Any Act

Exhibitions
—2014


Tora Endestad Bjørkheim
Bjørn-Henrik Lybeck


Mathijs van Geest
The passenger eclipsed the object that I could have seen otherwise

Marit Følstad
Sense of Doubt

Oliver Laric
Yuanmingyuan3D

Terence Koh
sticks, stones and bones 

Kristin Tårnesvik
Espen Sommer Eide
Korsmos ugressarkiv

Exhibitions
— 2013


André Tehrani
Lost Allusions


Pedro Gómez-Egaña
Object to be Destroyed


Flag New York City

Christian von Borries
I’m M
Institute of Political Hallucinations
Bergen Assembly

Dillan Marsh
June Twenty-First

Vilde Salhus Røed
For the Sake of Colour


Azar Alsharif
The distant things seem close (…) the close remote (…) the air is loaded


Magnhild Øen Nordahl
Omar Johnsen
Trialog

Lars Korff Lofthus
New Work

Exhibitions
— 2012


Anngjerd Rustan
The Dust Will Roll Together

Cato Løland
Oliver Pietsch
Love is Old, Love is New

Stian Ådlandsvik
Abstract Simplicity of Need

Sinta Werner
Something that stands for Something / Double Described Tautologies

Kjersti Vetterstad
Lethargia

Anna Lundh
Grey Zone

Arne Rygg
Borghild Rudjord Unneland
Lisa Him-Jensen
Cato Løland
Lewis & Taggart
Klara Sofie Ludvigsen
Magnhild Øen Nordahl
Mathijs van Geest
Andrea Spreafico
Flag Bergen

Exhibitions
— 2011


Karen Skog & Mia Øquist
Skog & Øquist systematiserer

Danilo Correale
We Are Making History

Sveinung Rudjord Unneland
U.T.

Ethan Hayes-Chute
Make/Shifted Cabin

Ebba Bohlin
Per-Oskar Leu
Kaia Hugin
Pica Pica

Gabriel Kvendseth
First We Take Mannahatta

Roger von Reybekiel
Do Everything Fantastic

Exhibitions
— 2010



Michael Johansson
27m3

Tone Wolff Kalstad
This Color Is Everywhere


Knud Young Lunde
Road Show Event Plan


Alison Carey
Ivan Twohig
Benjamin Gaulon
On The In-Between


Mercedes Mühleisen
Øyvind Aspen
Birk Bjørlo
Damir Avdagic
Annette Stav Johanssen
If Everything Else Fails...

Mart
Ciara Scanlan
Matthew Nevin
An Instructional

Patrick Wagner
Nina Nowak
Samuel Seger Patricia Wagner
South of No North

Gandt
Agnes Nedregaard Midskills
Patrick Coyle
Boogey Boys Santiago Mostyn
Bergen Biennale 2010 by Ytter

Lars Korff Lofthus
West Norwegian Pavilion


Serina Erfjord
Repeat


Mattias Arvastsson
Presence No.5


Malin Lennström-Örtwall
It`s like Nothing Ever Happened

Exhibitions
— 2009


Tor Navjord
FM/AM

Ragnhild Johansen
Erased Knot Painting


Entrée Radio


Lewis and Taggart
Ledsagende lydspor


In Conversation:
Gómez-Egaña and Mathijs van Geest


In Conversation:
Andrew Amorim and Mitch Speed


In Conversation:
Ane Graff and Alex Klein


In Conversation:
Martin Clark and Daniel Kelly


Ludo Sounds with
Tori Wrånes




In Conversation:
Stine Janvin Motland, Kusum Normoyle, Mette Rasmussen, Cara Stewart



Randi Grov Berger
Contact/Info/CV
Other projects







Mark
August 14th- September 12th, 2015

Øystein Klakegg

Entrée # 55



… du er på jorda, det finst ingen kur for det! *




i
Å SØKE MØNSTER, Å FINNE det som bind saman, det som skil. Mønsterets oppgåve er samle saman og gi meining til kva vi ser. Øystein Klakegg sine bilde byggjer ein heilskap, ein kropp, eit landskap. Det skjer kanskje intuitivt og bare ved å sjå fleire bilde over lang tid, kan ein ta til å sjå den store forma. Det endelige mønsteret er gjerne noko ein blir medviten om først etter at lyset blir slått av i galleriet og alle er gått heim. Men landskap og stader treng å bli fortalde om, viste fram, oppdaga.


ii
I EIN SONG FRÅ åttitalet syng Van Morrison om at han har leita etter ein spesiell person. Han har vore over heile verda, han har gått gatelangs, han har kjørt opp og ned vegar, han har gjort sine erfaringar. Heile tida har han leita etter eit menneske som skal gi alt meining, få lyset til å skine gjennom.
På same vis som vi leitar etter menneske, ein kjæraste, ein venn, eit fellesskap, leitar vi etter landskap, etter stader. Vi søker etter våre stader på jorda, under himmelen. Vi leitar etter ein flekk på jorda som kjem til syne for oss. Staden er avhengig av mennesket, av korleis mennesket lever. Ei jord utan menneske ville ha vore ei jord utan stader. Det ville ha vore landformasjonar, vegetasjon, luft, himmel. Ingen stader.


iii
ØYSTEIN KLAKEGG oppsøker stader som badestranda, naturstien, ferjekaia, fotballbanen, cruisehamna. Stader som vi har tatt for gitt og som vi for lengst har glømt å sjå. Han viser oss at alt må oppdagast på ny og på ny. Ikkje minst må vi gjenoppdage stadane som er våre eigne, dei som ligg tett på oss. Fordi dei i si familiære form er fråtatt all mystikk, all eksotisme, alt drama.
Bilda hans har ein gåtefull kvalitet. Det er ikkje fotografen som fortel ei historie, det er han som har lytta seg fram til ei historie. Det verkar som om han har gått dit historia er, eller som om historia har komme til han mens han venta.


iv
DESSE FOTOGRAFIA liknar dei som blir tatt på ein åstad, bare at brotsverket her endå ikkje har skjedd. Sannsynligvis kjem det heller ikkje til å skje. Fotografen er ein anonym etterforskar som leitar i utkanten, før noko som helst overskridande har skjedd. Her finst ikkje eit forløp av hendingar som skal identifiserast. Bilda uttrykker ein type ro, det finst ei enkeltheit som er kraftfull i seg sjølv. Desse bilda er, dei skal ikkje.


v
SLIK STÅR DESSE BILDA som motsats til dei som reklamefotografen Klakegg tar. Dei gongane han fotograferer på oppdrag, dramatiserer og estetiserer han. Han stylar og set i scene. Brann-spelarane blir machomenn som er langt tøffare enn det (dessverre) viser seg at dei er ute på det grøne graset. Dei kvinnelige modellane blir til menneskelige kleshengarar for firma med logoar og botnlinje. I eit reklamefoto vil det før eller seinare bli presentert ein prislapp nedst. Bildet skal få sjåaren til å handle på eit bestemt vis.
Desse bilda er frigjort frå ein slik intensjon. Dei er unyttige, dei er bare det dei er. Her er det bildet som har søkt fotografen. Han kan ikkje styre situasjonen gjennom lys, sminke og val av modellar. Han må bare vente på bildet til bildet kjem. Og om han mislykkast første gong, må han vente på ny. Slike bilde vekker tilskodarens vilje til å vere i augneblinken, vere i bilda, slik fotografen var då han tok dei.


vii
MENNESKET BLEI MENNESKE, og med si evne til refleksjon såg mennesket på seg sjølv som noko større og heilt anna enn den øvrige naturen. Mennesket tok sin skjebne i eigne hender, og sette seg opp mot den trua som ikkje var styrt av fornuft. Men Øystein Klakegg avbildar mennesket som atomiserte, dei er for seg sjølv ute i naturen, uviktige, ubetydelige, bittesmå.
Det finst likevel eit fellesskap her. Folk går ut på isen saman, dei spelar fotball saman, dei badar saman, dei legg ut på cruise saman. Verda blir synlig gjennom eit kollektiv, der dei indviduelle forteljingane kun kan tolkast og kodast om ein går inn i bildet og blir der. Mennesket er ikkje viktig i seg sjølv, men som del av ein heilskap. Vi er alle del av noko større.


viii
SELFIEKULTUREN GJORDE staden til kulisse for våre ego. Staden fikk bare meining som eksotisk bakgrunn for vår evne til å manøvrere i verda. Dei rike kunne røre seg fritt og avbilde seg sjølv overalt mens dei fattige måtte bli verande i si eiga misere og eventuelt vente på ein dokumentarfotograf med eit humanistisk blikk.
Hos Klakegg er mennesket underordna staden. Dette er meir generøse og aksepterande bilde. Dei krever ikkje noko av staden. Dei byr sjåaren si enkelheit. Du treng ikkje lese noko inn i det som ikkje finst. Men om du vil, kan du dikte vidare. Om dei som fanst der, dei som bada der, dei som kyssa der, dei som grein der, dei som lo der, dei som drømte der.


ix
MENNESKET DRØMMER stadig om det uskuldige, det som vi endå ikkje har sett våre spor på. Vi tenker at det einaste verkelig vakre landskapet er det som er urørt av menneskehender. På sett og vis har utviklinga gitt oss rett, korleis vi menneske turer fram har skapt eit større behov for det reine.
Vi er i ferd med å øydelegge for oss sjølve på denne kloden. Skal vi overleve må vi lære oss å dele verda, ikkje naturen, men med andre folk. Derfor er det nødvendig at vi ser på våre eigne stader med dette generøse blikket som Øystein Klakegg har. Bilda hans har humor, liv, varme, overskot, glede. Bilda hans viser at det som først kan verke uviktig eller lite betydningsfullt, har ei enorm kraft i seg.

x
DET STØRSTE EIT MENNESKE i dag kan gjøre, er å sjå verda på ny og fortelje på ein direkte måte kva ein såg. Fotografiet er den sterkaste formen for å sjå. Øystein Klakegg har sett og gitt oss sjansen til å sjå på ny.

- Frode Grytten

* Det var det Samuel Beckett som sa, resten sa eg.








Øystein Klakegg, NOx (2012), 2015. Inkjet print, 110 cm x 147 cm






Øystein Klakegg, Kvite frottésokkar (1994), 2015. Inkjet print, 110 cm x 136 cm






Øystein Klakegg, Nokon eg kjenner har vore på cruise (2014), 2015.









Øystein Klakegg, Medan vi ventar på ferja II (2007), 2015.






Mark