Admir Batlak: I Pose for Scale

essay by Mathias Danbolt

 
Jeg har alltid vært en mammagutt. En som holdt seg i skjørtekanten hennes, mens jeg forsøkte å ta inn så mye som mulig av det vell av kunnskap hun alltid øste ut. Det var slik jeg begynte å samle på blomster. Jeg gikk ingen steder uten blomsterpressen min – for de ville og sjeldne plantene dukket alltid opp når man minst ventet det – i en sprekke mellom asfalten på en parkeringsplass eller langs bilveien på vei til fjells. Innen jeg var tolv, hadde jeg bygd opp et imponerende herbarium med flere hundre planter. Mens jeg satt og kjempet med å feste tørkede blomster til papir, satt mamma på den andre siden av stuebordet med sytøyet – klar til å kaste seg over enda en tekstilhåndverkstradisjon hun bare måtte forstå og beherske. I årevis arbeidet hun med å lære å quilte – denne tidkrevende teknikken hvor stoffrester sys sammen til et lappeteppe, som deretter applikeres til et underlag av vatt for å bli et varig, varmt og vakkert bruksobjekt. Slik gikk årene – jeg med blomstene mine, hun med sin endeløse quilt. Selv om jeg i dag nok ligner mer på en pappagutt, som – i mitt tilfelle – betyr at jeg sitter på et kontor og skriver om kunst hele dagen, lever den lille botaniker fortsatt i meg, med sin umettelige nysgjerrighet etter å samle, studere, kategorisere – og kontrollere. Men det er lærdommen fra mammas tålmodige insistering på å fortsette å sy på quilten som aldri blir ferdig, som holder meg gående i de sene nattetimer og tidligere morgener på kontoret.

Jeg tenkte på mamma da jeg så Admir Batlaks nye verk I Pose for Scale. Selv om dette ikke er første gang Batlak arbeider med quilten som form og format, preges verket – med sitt monumentale format og intrikate, abstrakte mønster – av en liknende insisterende vilje til å sy fragmenter sammen til en ny helhet, som i mammas evighetsquilt. Men i dette tilfellet er det digitale bildefiler og ikke stoffrester som er skåret, foldet, vendt og satt sammen, for deretter å bli trykket direkte på dynelignende vatt. Håndverket har ikke forsvunnet, selv om nål og tråd er byttet ut med en touchscreen – det er bare en annen måte å sette restmaterialer sammen til en ny helhet. Mens det i tradisjonelle quilter er lappeteppet på toppen som omslutter vatten og gir teppet volum og varme, er det her innmaten som alene bærer overflatens hakkete og takkete fargetrykk. Denne avkledde quilten er derfor mer sårbar og skjør enn de slitesterke variantene som kan gå i arv i generasjoner. Den krever mer varsom håndtering – litt som en tørket blomst, som lett faller fra hverandre ved for hardhendt bruk.

Stående foran I Pose for Scale går botanikeren i meg straks i gang med å granske former og mønstre i et forsøk på å registrere og klassifisere hvilke bildematerialer Batlak har brukt for å skape sin monumentale quilt. Enkelte elementer vekker umiddelbar gjenklang – som fotofragmentet med paljetter litt under midten til venstre, som minner om installasjonene i utstillingen «I knekken» på MUNCH i 2023. De grønne sypressene som tårner over den avkappede lyktestolpen nederst i midten, dukket også opp i et verk fra utstillingen Every Frill is an Edge, der de inngikk i et fotografi fra Batlaks fødeby Mostar i det tidligere Jugoslavia. I tillegg til bildeutdrag fra tidligere arbeider rommer quilten også fragmenter av urbane landskap: palmer i San Francisco, oaser av smaragdgrønt vann fra elven Neretva, flislagte gateløp, trapper, busker og blomster. De mange lagene av snapshots er presset sammen til en helhet som ikke lenger lar seg separere. Som minner som glir inn i hverandre, overlapper og forvirrer i forhold til tid og sted. I Pose for Scale kan fra denne vinkelen fremstå som et erindringsmessig lappeteppe, der bruddflatenes kollisjoner mellom former, farger og forestillinger forblir forstyrrende og forvirrende. Og kanskje er det nettopp dette jeg finner en merkelig trøst i: At I Pose for Scale ikke lar seg samle, sortere eller systematisere – slik jeg selv har forsøkt å gjøre med planter, minner og meg selv, i en verden som tidlig forsøkte å sette mammagutter som meg i en maskulin boks jeg aldri passet inn i. I verkets tittel – I Pose for Scale – ligger det kanskje også en slags invitasjon til å bli stående, og gi plass til alle disse patosfylte følelsene som har det med å spire frem, selv om man for lengst trodde de var presset, tørket og sirlig gjemt vekk i et album.

Admir Batlak, I Pose for Scale (2025), veggteppe. UV-trykk på vatt, quiltklyper, 440 x 300 x 2 cm. Alle foto: Øystein Klakegg.

Mathias Danbolt: Admir Batlak: I Pose for Scale

I’ve always been a mama’s boy. The kind who stayed close to her skirts, trying to absorb as much as possible of the wealth of knowledge she was always pouring out. That’s how I started collecting flowers. I went nowhere without my flower press – wild and rare plants always appeared when you least expected them, sprouting from cracks in the asphalt of a parking lot or along the roadside on the way to the cabin in the mountains. By the time I was twelve, I had built up an impressive herbarium with several hundred plants. While I sat hunched over the press, struggling to fix dried flowers onto paper so they could be organized by category and family, my mother sat on the other side of the dinner table with her sewing kit – ready to throw herself into yet another textile craft tradition she simply had to master. For years, she worked on learning how to quilt – that time-consuming practice of sewing remnants of fabric together into a patchwork top, which is then appliquéd onto a layer of wadding to become a lasting, warm, and beautiful everyday object. And so, the years passed – I with my flowers, she with her endless quilt. Today, I probably resemble more of a “papa’s boy,” in the sense that I – like him – sit in an office all day writing about art. But the little botanist still lives in me, with his insatiable curiosity to collect, study, categorize – and control. But it’s the lesson from my mother’s patient insistence on continuing to stitch her never-ending quilt that keeps me going through late nights and early mornings at my desk.

I thought of my mom when I first encountered Admir Batlak’s new work I Pose for Scale. Although this isn’t the first time Batlak has worked with the form and format of quilting, this piece – with its monumental scale and intricate abstract pattern – carries a similar insistent drive to stitch fragments together into a new whole, like my mother’s eternal quilt. But in this case, it is digital image files, not scraps of fabric, that have been cut, folded, flipped, and arranged, then printed directly onto a thick quilt-like wadding. The sense of craft hasn’t disappeared, even though needle and thread have been replaced by a touchscreen – it’s just a different time-consuming way of assembling remnants into something cohesive. In traditional quilts, it’s the patchwork top that encloses the wadding and gives the piece volume and warmth. Here, it’s the inner layer that alone supports the jagged, pixelated printed surface. This stripped-back quilt is more delicate and vulnerable than the durable versions handed down through generations. It demands gentler handling – like a dried flower, which can easily fall apart if handled too roughly.

Standing before I Pose for Scale, the botanist in me immediately starts scanning forms and patterns, trying to register and classify the source material Batlak has used to create this monumental quilt. Certain elements strike a familiar chord – like the photographic fragment of sequins slightly below center-left, which echoes his installations from «In the Kink», shown at MUNCH in 2023. The tall green cypresses rising above the truncated lamppost at the bottom center also appeared in a work from his 2024 exhibition Every Frill is an Edge at Galleri Riis, where they were part of a photograph taken in Batlak’s birth city, Mostar, in the former Yugoslavia. Alongside these echoes of earlier works, the quilt also includes fragments of different urban landscapes: from palm trees in San Francisco, oases of emerald green water from the river Neretva, tiled streets, stairways, bushes, and flowers. These snapshots have been stacked and compressed into a whole where the parts can no longer be separated. Like memories that blend, overlap, and blur across time and place, I Pose for Scale reads like a patchwork of remembrance, in which the collisions of forms, colors, and associations remain disorienting and unresolved.

And perhaps that’s precisely where I find a strange kind of comfort: the shards pressed together in I Pose for Scale resist being sorted or systematized – just as I’ve spent a lifetime trying to do with plants, with memories, and with myself, in a world that early on tried to fit mama’s boys like me into a macho box I never belonged in. In the work’s title – I Pose for Scale – there is also, perhaps, an invitation to stand tall and give space to all these pathos-laden feelings that keep sprouting up, even when you thought they’d long since been pressed, dried, and neatly filed away.

Admir Batlak, I Pose for Scale, soloutstilling ved Entrée. Alle foto: Øystein Klakegg.